«Pappa, er du sint?»

DIALOG: Sønnen min legger merke til hvordan jeg reagerer når jeg er tappet for krefter, når jeg «er i minus». For noen uker siden da vi to kjørte bil og jeg var sliten og irritabel, spurte han: «Pappa, er du sint?». Jeg tror på dialog, og jeg jobber med det hver eneste dag. FOTO: Privat

Sønnen min på fire år skjønner ikke hvorfor pappa plutselig blir utålmodig og sint. Hva er viktig å tenke på som småbarnsfamilie når familien er rammet av hjerneslag?

Jeg er 43 år. Jeg fikk hjerneslag for to år siden, i 2017, totalt tre blodpropper. Jeg er gift og vi har en sønn på fire år, snart fem.

Jeg er blitt godt ivaretatt hele veien fra akuttfase til rehabilitering. Jeg har fått den aller beste oppfølgning, både av helsevesenet og de nærmeste rundt meg. Jeg er heldig.

Det er bare det at jeg tenker mye på sønnen min. Selv om jeg har lært mye om endring av tankemønstre og betydningen av turer i skauen sitter jeg der med sønnen min. Tappet for krefter. Irritert. Sint, men behersket. «Jeg kan ikke klikke helt foran guttungen», tenker jeg, men det gjør jeg. Mister det helt. Røsker tak i ham. Sinna. Bærer ham opp trappa og inn på badet. Tvinger tannbørsten inn i munnen på ham. Han griner. Jeg pusser. Han sier «det gjør vondt». Jeg fortsetter.

Dette har skjedd. Én gang. Og det er en gang for mye. Jeg skammer meg. Dette er på ingen måte bra. Jeg kan forklare det med at jeg var så tappet for krefter at jeg ikke klarte mer av et helt gjennomsnittlig trass typisk for et barn på fire år.

De siste årene er det rettet mer søkelys på at unge (under 65 år) får hjerneslag. I dette blogginnlegget vil jeg basert på mine og våre erfaringer hjemme sette ord på hvordan hjerneslag kan ramme en småbarnsfamilie, og betydningen av en god dialog.

«Du er en ekte dumming!»

Jeg skjønte etter at jeg hadde tvangspusset i noen sekunder at jeg var på feil spor. Jeg stanset med det, og prøvde å snakke med ham. Jeg sa «unnskyld» til ham. Flere ganger. Så ham inn i øynene. Understreket at jeg hadde vært dum og gjort noe som var galt.

Han var lei seg, og tydelig preget av det jeg hadde gjort. Jeg følte meg som den verste pappaen noensinne. Sønnen min som hadde ansiktet fullt av tårer sa: «Du er en ekte dumming!». Jeg fikk mange mørke tanker, og kjente på skammen.

Men. Tross det kritikkverdige i denne situasjonen, hørte jeg at han kritiserte meg. Det oppfatter jeg som at han ikke var redd meg. Han satte meg på plass, og ga meg en god klem noen minutter senere. Jeg var på gråten, og tenkte at sønnen min var mer tålmodig med meg enn det som rimelig var.

Det første jeg gjorde neste morgen, var å si «unnskyld» igjen og forklare hvorfor det som skjedde kvelden før, skjedde. Han hørte på hva jeg sa, og gjentok at jeg hadde vært en ekte dumming.

Den mørke fatiguen

Jeg var så sliten den kvelden. Virkelig tung i hodet, i kroppen, alt. Jeg kjente på en utmattelse som har herjet med meg siden begynnelsen av 2018, kort tid etter at jeg lå på sykehus med hjerneslag. Fatigue er en form for hjernetrøtthet som er ganske lunefull. Jeg kan noen ganger føle meg så sliten at det å føre en helt vanlig samtale over frokostbordet er utmattende. Det skjer ikke hver dag eller hver uke, men ofte nok til at det er noe som preger hverdagen. Og når det skjer, er jeg virkelig nede for telling. Humøret faller tilsvarende, og tålmodigheten er på et bunnivå. Jeg har ikke noe overskudd.

Selvfølgelig vil jeg ikke røske tak i sønnen min og kjøre tannbørsten inn i munnen på ham så han griner, men sånn er fatigue. Jeg bare orker ikke. Det svartner. Og det er så fælt. For jeg hører guttungen skrike. Han har det ikke bra. Og det er min feil.

Jeg føler meg som en dårlig far.

Endret reaksjonsmønster

Vi ble venner, sønnen min og jeg. Vi pleier å lese ett kapittel fra en bok og spille tre sanger fra Spotify på telefonen før han sover. Denne kvelden spilte vi fire sanger.

Jeg brukte ekstra lang tid på legging denne kvelden. For jeg skjønte umiddelbart at jeg hadde overreagert. Jeg ville ikke gå ned i stua før han var rolig. Om det så skulle ta hele kvelden. Vi brukte en times tid.

Barn er lojale, men vi skal ikke hvile oss på det. Jeg sov urolig denne natta. Jeg visste at sønnen min hadde det bra, men dette fikk meg likevel til å tenke: Hvor mye og hvordan påvirker det at jeg har hatt hjerneslag sønnen min? Det første jeg tenker, er mer enn jeg liker å tro.

Jeg kan bli sint tilsynelatende uten grunn. Jeg kan oppføre meg uansvarlig overfor min sønn.

Jeg tenker likevel ikke at jeg er uansvarlig eller uskikket på noen som helst måte, men jeg kjenner definitivt på at jeg har et reaksjonsmønster overfor barnet mitt som skyldes hjerneslag, og som jeg må være bevisst på.

Han legger merke til hvordan jeg reagerer når jeg er tappet for krefter, når jeg «er i minus». For noen uker siden da vi to kjørte bil og jeg var sliten og irritabel, spurte han: «Pappa, er du sint?».

Da stoppet det for meg.

Dialog. Dialog. Dialog.

Jeg tror på dialog, og jeg jobber med det hver eneste dag.

Hjem fra barnehagen nylig sa sønnen min: «Pappa, noen ganger er du slem». Jeg stoppet, satte meg ned på huk, og sa: «Husker du da pappa hadde vondt i hodet og ble hentet i sjukebil?». Jeg forklarte at jeg da var alvorlig syk, og at jeg på grunn av det noen ganger kan bli sint og oppføre meg dumt. Han så på meg, og svarte at han husket det, men gjentok likevel at jeg noen ganger var slem.

Hvorfor er jeg så personlig?

Det er dialog dette handler om. Dialog mellom far og sønn. Jeg snakker jevnlig med sønnen min om dette, på en konkret og direkte måte. Jeg pakker det ikke inn. Barn forstår best når det er konkret og direkte. Jeg skremmer ikke, jeg bare sier det som det er. I korte og enkle setninger. Jeg tror sønnen min forstår mye, men at vi må fortsette dialogen om hvorfor pappa kan bli sint.

Vi må tørre å sette ord på det som er vanskelig. Si det vi føler. Si det vi tenker. Og vi må ta det hele i små porsjoner. Ufarliggjøre det som er problematisk.

Mine råd til dere som leser dette:

  • Når du skjønner at du har overreagert, stopp opp, si tydelig «unnskyld» og snakk om det som er hendt. Si at «nå var pappa/mamma dum, det forstår jeg». Om barnet tøyde grenser og det var utgangspunktet for irritasjonen, skal du ikke gi deg på det, men gi uttrykk for at du overreagerte.
  • Ta opp tema dagen etter, ta en «debrief». Vis at du er opptatt av det like mye som barnet ditt.
  • Kjenn på signalene og gå ut av rommet når det «koker over». Tell til ti, gjør mindfulness, pust ut, eller be ektefelle/samboer/partner overta og gå deg en kort tur i nabolaget. Når du er bevisst på at du er i ferd med å overreagere og du tar en pause, er det større sannsynlighet for at du klarer å beherske deg gjennom situasjonen.
  • Hold en kontinuerlig dialog med barnet, uten å overdrive. Du vil ikke være «pappa/mamma med hjerneslag», men snakk om det regelmessig på en naturlig måte som bidrar til at du ufarliggjør tema. Barnet vil ha større mulighet til å forstå hvorfor du blir sint når du selv gir uttrykk for at du er klar over det og kan sette ord på det.
  • Sist, men ikke minst: ta ektefelle/samboer/partner med i dialogen! Snakk om det. Jo mer dere samarbeider, desto mer forstår dere hverandre, og jo mer kan dere avlaste hverandre. Ha en regelmessig «innsjekk» med hverandre om hvordan det står til og hvor «skoen trykker» med hensyn på din egen kapasitet energimessig. Vær ærlig, vær grei.

Og til slutt: det er lov å gjøre feil, bare vi lærer av dem.

Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo. Har du spørsmål? Ta kontakt med undertegnede på:

martin.aasen.wright@gmail.com

RELEVANTE ARTIKLER:

Jeg har hatt tre hjerneslag og stammer akkurat som før

Min usynlige fiende etter tre hjerneslag

Min kamp mot hjernen

Gå deg frisk etter hjerneslag

«Det er jo bare å tenke positivt» 

En vellykket markering av Verdens hjerneslagdag på Litteraturhuset

Følg gjerne LHL Hjerneslag Oslo på Facebook!

2 kommentarer om “«Pappa, er du sint?»

  1. Så godt å lese dette.. det er godt det er flere der ute… jeg føler ofte at man er så alene om å være ung med hjerneslag og familie.. Det er ikke alltid så lett å være mamma når fatigen sitter i forsetet å styrer.. For det er til tider det den gjør.. og da er ikke mamma like tålmodig og forståelsesfull som det hun var før slaget… så takk for at du deler 😊❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..